Moderne medisin har brakt mange revolusjonerende metoder for å redde mange truede liv, og vi ser ut til å ha blitt vant til det. Imidlertid, hvis vi ser tilbake på gamle tider, vil vi innse hvor lykkelige vi er nå. For på det tidspunktet, selv om døden ikke kunne bekreftes nøyaktig, er dette utrolig for moderne mennesker, men det var en veldig vanlig ting i fortiden.
I noen viktorianske skrekkromaner er det mange groteske og uforklarlige historier. Og det nevner plottet om å leve.
På grunn av utviklingen og forenklingen av medisinsk vitenskap på det tidspunktet, kan folk ha feilvurdert at mennesker som er i en tilstand av suspendert animasjon, faktisk har dødd. Så jeg la pasienten i kisten og begravde den under jorden. Etter en periode kan den suspenderte våkne, men oppdage at han allerede befinner seg i den mørke, fuktige og smale kisten, og forestille seg hvor desperat denne situasjonen vil være. Dermed ble sikkerhetskisten til.
Faktisk er historien full av tilfeller av for tidlig begravelse av levende mennesker, mange døende pasienter vil bli erklært død, og deretter leve i den mørke lukkede kisten. Bare noen få heldige blir reddet. De fleste opplever en forferdelig andre død før de dør.
Tafofobi: frykt for å leve
"Hva om jeg våkner i graven!" Dette er Julies linje i Shakespeares skuespill, og denne sitcom gjenspeiler perfekt en veldig ekte frykt for å bli begravet i live. Før moderne medisin dukket opp, kunne ikke folk gjøre noe med denne frykten.
Denne frykten har et spesielt vitenskapelig begrep, Taphophobia, som betyr å være redd for å bo i en grav. Det viser seg at denne frykten ikke er grunnløs. Spesielt i århundrene etter middelalderen ble det rapportert om mange ulykker som forårsaket døden.
Disse ulykkene tilfører tyfofobi mer redsel. På den tiden uttalte noen offentlige personer offentlig at de var redd for å bli begravet for tidlig. Dette inkluderte Andersen, som ba folk kutte blodårene hans etter hans død. President Washington, kjemikeren Nobel, og pianisten og komponisten Chopin, ba alle om å kutte hjertene etter døden for å sikre at de virkelig var døde.
For tidlig begravelse
I vestlige land betyr innvandring, graving og livlig kultur altfor tidlig begravelse. Å leve i live er en veldig grusom og forferdelig måte å dø på. I tillegg til noen ulykker, forteller historien oss at levende begravelse også er en måte å utføre død i mange kulturer rundt om i verden, for eksempel Burning of Books og Confucianism under regjeringen av Qin-dynastiet.
Selv om det blir bedømt feil, er antallet begravde mennesker i live fremdeles veldig alarmerende. I 1799 hevdet Tysklands Henrich Kppen at så mye som en tredel av pasientene ble begravet i live i Europa på grunn av et falskt dødsfall.
Naturligvis ble dette tallet stadig endret av fremtidige generasjoner til John Stern hevdet i 1817 at kanskje bare en av de 1000 pasientene ble innlagt for tidlig i graven.
Men uansett årsak er det å bli begravet for tidlig en av de verste måtene å takle kroppen til en pasient på. Pasienter som våkner i kisten vil bli ekstremt panikk og gradvis vil dø av dehydrering og langsom kvelning. Ettersom rapporter om slike tilfeldige begravelseshendelser fortsatte å øke, var det stor bekymring for dette problemet i løpet av 1700- og 1800-tallet.
I mange litterære verk kan vi se folks bekymring for denne terrorhendelsen. Folk har gjort opp alle slags sanne og falske rykter fra forskjellige skjønnlitterære tomter. For å takle denne typen frykt, har noen sett forretningsmuligheten til å finne opp forskjellige enheter for å unngå dette, og sikkerhetskisten er en av dem.
Gjenfødsel i kisten
Noen av de tidligste sikkerhetstiltakene for for tidlig begravelse går tilbake til midten av 1700-tallet, da folk plasserte plater på kisten. Hvis det er et tegn på liv i kisten, vil personens pust føre til at det indre av glasset tåkes, og dermed gi ledetråder til alle som går gjennom graven. Over tid er sikkerhetskister designet for å bli mer sofistikerte, alt for ikke å gå glipp av noen beste tid for å redde folks liv, og for å sende en melding om hjelp til folk på bakken.
Den tidligste dokumenterte saken om bruk av sikre kister kom fra bestillingen av begravelsen til prins Bruneid, prinsen Brunswicks død i januar 1792. Utformingen av hans sikkerhetskiste er veldig delikat, inkludert et lite vindu, et luftrør og en spesiell lås montert inne i kisten som kan låses opp med en nøkkel i avdødes lomme. Men det er ingen tvil om at den avdøde prinsen ikke hadde muligheten til å bruke denne nøkkelen.
I løpet av de neste tiårene har sikkerhetskister flere nye funksjoner, og nesten alle design inneholder ringetoneelementer. Installer en bjelle på bakken og koble den til innsiden av kisten med et tau. Designeren håper å gi begravelsespersonen en sjanse til å sende et nødssignal slik at nattgravholderen vet at den avdøde ikke egentlig har dødd.
Denne tilsynelatende enkle metoden har fatale feil. For det første vurderes ikke den ytre forstyrrelsesfaktoren, fordi liket inne i kisten vil føre til forskyvning av kroppsdelen på grunn av forråtnelse og klokken vil vibrere, noe som resulterer i mange uheldige hendelser.
På 1800-tallet sto flere designere ut for å konkurrere om den mest kreative begravelsestittelen, noe som gjorde gravbygningen mer komplisert og dyr. I 1822 hadde den tyske legen Adolf Gusmus personlig opplevd opplevelsen av å bli begravet i live og demonstrere hvordan oppfinnelsen hans overlevde mens han ble begravet i live.
Gusmus tilbrakte flere timer i den underjordiske kisten og spiste til og med en solid lunsj i kisten. Kisten har en rørleggeranordning for transport av mat, og ventilasjonsanordningen har også en anordning for å sende et nødsignal. Dette eksperimentet utviler utvilsomt bekymringer blant de som er mistenksomme.
Men ikke alle sikkerhetskister er designet for å være effektive. En advokat i Paris ved navn Carmis fremmet en sikkerhetskiste til sine klienter, som ble designet av tsarens butler.
Ifølge Camis er denne kisten et apparat som kan løse usikkerheten om død en gang for alle, og viser den foran publikum. En ung assistent ble begravet i live i denne sikkerhetskisten, men mislyktes på grunn av feilen i signalanlegget. Den unge assistenten slapp nesten ikke døden.
I løpet av de neste tiårene har sikkerhetskister aldri virkelig sluttet å generere nye ideer, og patenter på sikkerhetskister dukker alltid opp. Konseptet med sikkerhetskister ble også brakt til moderne tid. På slutten av 1900-tallet inkluderte disse patenter walkie-talkie-systemer, alarmer, hjerteskjermer og pustehjelpemidler.
Ringetone fra døden
Historien om sikre kister vises på alle nivåer i samfunnet, noe som gir publikum mye slang relatert til sikkerhetskister.
"Dead Ringer", et veldig populært uttrykk i den engelskspråklige verden, brukes til å representere alt "helt det samme."
Slagordet "reddet av klokken" anses av mange for å være den ikoniske klokkemekanismen fra sikkerhetskista for å redde livet til de som ble begravet for tidlig. Men faktisk, noen mennesker sier at dette uttrykket stammer fra boksing, noe som betyr at de bokserne som er i en ulempe, når motstanderen smeller klokken før de slår dem ned, kan de få et øyeblikk til å puste og holde seg på banen til neste spill. Start. Hvilket utsagn mener du er mer passende?
William Tebow og London Prevention of Early Funeral Association
I det siste var temaet for tidlig begravelse og sikkerhetskister så vanlig at det var noen rare organisasjoner og individer tilknyttet dem. En av de viktige skikkelsene er William Teb, en britisk forretningsmann og sosial reformator. Han ble født i 1830 og viet livet til flere veldig viktige idretter som Vegetarian Association, Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals and the National Association of Dog Defense.
I de sene årene av Tebow opprettet han imidlertid en ganske underlig organisasjon, London for å forhindre tidlige gravforeninger. Han ledet mange relaterte kampanjer og kjempet mange for begravelsesreformer for å sikre at burere kan dø 100%.
I 1905 kunngjorde Teb sin samling av for tidlig begravelsessaker og oppsummerte noen slående figurer: 219 mistenkte for tidlig begravelse, 149 tilfeller var faktisk for tidlig begravd, 10 levde anatomi og 2 gjennomgikk likekonservering. Når jeg våkner. Hans innsats for sikre kister og for tidlig begravelse fremmer bruken av sikkerhetskister ytterligere.
Konklusjon
Før fremveksten av moderne medisin var sikkerhetskista en sann avsløring av hjørnet av den sosiale virkeligheten, og det var også menneskets innsats for å redde de vandøde. Se for deg at du våknet i en kiste noen få meter dyp fra bakken, og at du kanskje forstår hvorfor sikkerhetskisten var så populær den gangen.
Nå har vi selvfølgelig ikke muligheten til å oppleve denne sikkerhetskisten, tross alt kan den nåværende kremasjonen garantere 100% død.
