The Book of Rites·Jiyi" sier: "Alle levende vesener må dø, og de må vende tilbake til jorden." Alle levende vesener vil dø, inkludert mennesker, og deres kropper må vende tilbake til jorden etter døden.
I mitt land dukket gravlegging først opp i det primitive samfunnet, og det er fortsatt populært i enkelte landlige områder som ikke har betingelser for kremasjon.
Begravelse betyr å legge den avdøde i en kiste som er forberedt på forhånd, og deretter bære kisten som inneholder den avdøde til et anvist gravsted, som vanligvis er kjent som et gravfjell. Deretter begravet i den forhåndsgravde graven, og deretter stablet med kalk- og løsgrav, og deretter velge å reise et monument.
Det er et fast mønster av begravelsesetikette i Kina. Blant dem er prosessen med å bære kisten ut av begravelsen veldig spesiell, det vil si at kisten ikke kan falle til bakken. Hva er grunnen?
01
Når sjelen kommer tilbake, er det trygt å komme inn på jorden
Først, la oss analysere årsakene til begravelsen.
"Lus vår- og høstfestival-begravelse" påpekte: "Herjingene som er høyt elsket, blir forlatt av døden. Folks følelser tåler ikke å gjøre det, så det er meningen med å begrave de døde. Den begravde personen bør skjules, og barnslig fromhet bør være forsiktig."
Det betyr: de som jeg respekterer og elsker, forlater dem i groper og kløfter etter døden. Mennesker orker ikke å gjøre dette, så skikken med å begrave de døde har oppstått. Den såkalte begravelsen er å gjemme seg, å gjemme seg i jorda. Dette er noe som kjærlige foreldre og kjærlige sønner bør vurdere nøye.
Dø godt, og føl deg vel. Etter at en person dør, må det alltid finnes et passende reisemål. Det er et godt valg å begrave den i jorden, akkurat som bladene går tilbake til røttene, bladene vokser fra røttene, og til slutt går tilbake til røttene etter at de visner.
Mennesker er selv en del av universets natur og kommer fra naturen. Selvfølgelig er det beste stedet å gå etter døden å vende tilbake til naturen.
I kinesisk folklore er det fortsatt en sjel etter døden. Hvis kisten faller til bakken i ferd med å bære kisten, betyr det at avdøde er uvillig, har uoppfylte ønsker, og er svært motvillige til å forlate verden, og sjelen ønsker å bli på stedet der den falt.
Men de levende pårørende håper fortsatt at «den avdøde skal begraves i fred», og er ikke villige til å la den dødes sjel vandre rundt, i frykt for å skremme de sarte og skape problemer. For det andre er det uheldig og varselet er ikke bra, noe som ikke bidrar til den fremtidige utviklingen av familien.
Videre, etter døden kan folk ikke begraves noe sted, og de må følge de sekulære reglene. For eksempel, hvis en profesjonell blir invitert til å se på plasseringen av graven på forhånd, og en sterk mann blir bedt om å grave den ut, vil den forbruke mye arbeidskraft, materiell og økonomiske ressurser. .
Derfor ville den som bar kisten på vei til begravelsen aldri la kisten falle til bakken. For å forhindre at dette skjer, er også antallet «gang fu» (folk som bærer kister) strengt regulert, generelt totalt 16 personer, fordelt på to skift.
Den første gruppen på 8 personer bar kisten. Ved skift på midten kunne ikke kisten falle i bakken. Verktøystangen for å bære kisten kan flyttes fra en persons skulder til en annen persons skulder, ofte kjent som "skulderskifte".
